Takk for mange gode minner
Ei trist melding nådde oss i forrige veke. Audun var borte, - brutalt og endeleg. Som innfyttar til Drangedal vart eg kjent med Audun gjennom felles skyttarinteresse midt på 1970 talet. Han var ein vidt kjent og respektert konkurranseskyttar som var eit forbilete. Det var vanskeleg å nå opp til prestasjonane hans, men han var ein inspirator og delte gjerne kunnskapane sine med andre. Det utvikla seg etterkvart til eit godt venskap, og det var stort å bli invitert med i jaktlaget hans på Sannes. Og det vart over 20 år på elgjakt i Sannesskogane, med mange minnerike opplevingar. Audun var ein framifrå jeger, kunnskapsrik og meister i å observera, lesa spor og sjå kvar elgen hadde tenkt å lure seg unna. Det kom ofte elg framfor Audun som roleg og stødig følgde spora saman med bikkja. Audun hadde ei stor evne til å finne og ta vare på ting i naturen. Det var ting som skulle vernast om og ting som kunne nyttast. Eg fekk ein del av ei stor lind som hadde gått overende i eit vindvær. Dette vart til eit unikt skåp som har heidersplassen i peisestugu vår. Det minner om Audun, - ekte, solid og flott! Tusen takk for alle gode minner, det er ei ære å kunne seia at Audun var min ven!!
Jeg ble godt kjent med fetter Audun etter at jeg fikk være med på elgjaktlaget på Sannes først på 1960-tallet. Dette var en drøm som gikk i oppfyllelse. Tidligere hadde jeg fått høre spennende jakthistorier fra Meheia og Sannes-skogene og nå skulle jeg få oppleve dette selv! I starten var kvoten ett dyr sammen med naboen. Audun var som regel hundefører, og kunne gå i flere dager uten at det ble funnet dyr. Det ble mer elg, eiendommene skilte lag, og Auduns kvote økte etter hvert til syv dyr. Han kjente både skogen og elgen svært godt og fant fort både dyr og gode poster. Ett år brukte vi i snitt 1,5 timer aktiv jakt per felt elg. Dette ble for mye slakting for tre mann, og et nytt lag overtok senere restkvoten når vi hadde fått nok. Et stykke ut i 2000-tallet var det flere årsaker til at vi fant det riktig å oppløse det siste tremannslaget som da hadde holdt sammen i vel 25 år.
Audun overtok som jaktleder da onkel Erling pensjonerte seg. Det ble en sikker og rettferdig ledelse med loddtrekning om poster og god kontroll med at de riktige dyrene ble tatt ut på en mest mulig human måte innenfor lover og regler. Til å begynne med måtte dyrene parteres i skogen og bæres frem til bilvei. Auduns kjempekrefter kom her til sin rett. Han bar et lår på 62 kilo fra innerst på Sannesmyrane til den bratte skråningen ned til bilveien ovenfor Skarelva. Her møtte han en stut i fart, men fikk satt inn en "innertier" til tross for den tunge børa. Senere nådde lunnemaskinen frem over mye av terrenget. Også her var Audun i sitt ess; var det mulig å kjøre maskinen bort til fallet, gjorde han det - selv der vi trodde det var umulig. Audun la stor vekt å behandlingen av kjøttet, det skulle komme rent frem uten forurensninger med blåbærblader eller annet. Han tok med seg nøyaktigheten fra skytebanen og brukte sjelden mer enn ett skudd på dyret. Likevel var det høy toleranse om man, som nybegynner, skulle gjøre en feil. Med meget god hjelp fra Bjørg opprettholdt han tradisjonen med en spesiell elgmiddag ved slutten av årets jakt og kveldskaffe med noe søtt og godt etter den daglige middagen.
Audun var bestemt på at elgstammen skulle bygges opp fra starten av, han ville spare de mest produktive dyrene og bevare okser med de beste gevirene som avlsdyr. Han var sterkt imot å skyte kalver, og vi hadde mange diskusjoner omkring mulige årsaker til kommunens krav om stor kalvekvote. Omsider fikk jeg i fjor sommer, i en artikkel fra 1970-årene, vite begrunnelsen for at forvaltningen mente at skyting av mange kalver var gunstig. Den holder ikke i dagens situasjon slik at Auduns motstand var vel fundert. Vi diskuterte problemet i juli 2017, og jeg lovte å sende ham en artikkel om dette som kommer i år, men dessverre for sent for ham. Jeg takker for svært mange gode minner både fra jakt, faglige diskusjoner og hyggelig samvær ellers, minner som jeg vil glede meg over resten av livet.
Det var en trist beskjed å få tirsdag 15. mai at Audun var gått bort.
Jeg var så heldig å bli kjent med Audun for ca. 35 år siden gjennom skyting som jo var en av hans største hobbyer. Har vært på mange skytestevner med Audun. Det var fint å være på tur med han for han var altid så rolig. Han var vel så opptatt av andres prestasjoner, som egne, særlig ungdommene fulgte han godt med på. Husker spesielt godt det året vi var i Lyngdal på LDKS i skyting. Da Audun i en alder av ca. 65 år sparka fotball med ungdommen som var fra 8-16 år gamle. De synes det var veldig moro og den fotballkampen snakker de om den dag i dag.
Jeg var på mange styremøter i skytterlaget med han når den nye skytebanen skulle bygges.Det var ikke bestandig han sa så mye, men det han sa var altid så gjennomtenkt og i de fleste tilfeller helt riktig og fornuftig.
De siste 20 åra har jeg vært så heldig å få være en del av jaktlaget til Audun. Han var en lidenskapelig elgjeger og bikkjemann. Husker nesten ikke han satt på post, han ville bare drive med bikkja. På slutten av jaktkarriæra hans begynte han å bli ustø i skauen da knea slo seg vrange,men han visste råd for det. Da fikk han med seg Bjørg til å drive sammen med seg. Da helsa sa stopp og han ikke kunne jakte lenger, satt han ofte på hytta eller heime med bikkjepeileren og jaktradioen og fulgte med når me andre jakta.Han visste til en hver tid hvor vi var når vi prata på radioen om forskjellige navn og steder i skauen for, han var jo lommekjent.
Det hendte ofte han rekvirerte Bjørg til å komme inn til kokeplassen med både bløtkake og kringle.
Tusen takk for mange fine skyteturer og ikke minst alle de flotte jaktturene .
Sitter igjen med utrolig mange gode minner, Han var alltid veldig omtenksom og snill.
Legger ved et bilde av Audun fra jakta i 2010
Vi har bare gode minner om Audun - en snillere og kjekkere mann skal en lete lenge etter!
Du vil bli savnet.... Takk for alt.
Det er ufattelig trist at du, vår kjære onkel, nå har gått bort. I hele barndommen fra vi var bitte små tilbrakte vi nesten alle ferier på Sannes sammen med mormor, bestefar og deg. Vi har aldri kalt deg annet enn onkel, for du var den eneste onkelen vi hadde. Men vi syntes aldri vi trengte flere, for du var verdens beste onkel.
Du var utrolig tålmodig og hadde bestandig tid til oss. Du tok oss med på tur i skogen, lot oss sitte i fanget og kjøre traktor, spilte ball og fortalte historier. Du hadde alltid et glimt i øyet og kunne innbille oss de utroligste ting. Du tryllet frem penger fra ører og lommer til to storøyde små. Og du var en mester i å vinne kortspill uten at vi skjønte hvordan det gikk til.
Da vi ble eldre, var vi en stund bekymret for at du skulle bli boende alene. Men så traff du Bjørg, og med henne kom det ny giv på Sannes. Vi opplevet at du ble gladere og åpnere av å få henne inn i livet ditt. Gleden var også stor da Anne kom til verden, selv om fødselen kanskje var en større påkjenning for deg enn for Bjørg!
I de senere årene har, naturlig nok, kontakten vært sjeldnere. Men vi har alltid vært velkomne til Sannes, med ektefeller, barn og svigerbarn. Vi har hatt mange gode samtaler og fine stunder sammen.
Vi minnes deg med glede.
Anne Cecilie og Inger
Det var med stor sorg vi mottok beskjeden om at Audun hadde gått bort. Vår kjære svoger, som alltid møtte oss med gjestfrihet og gode samtaler. Alltid like imøtekommende. Audun var en mann av «hel ved» som vi sier på Toten. Solid og gjennom ekte i alt han foretok seg! Vi har hatt mange fine stunder sammen, både på Sannes og på Toten. Vi tenker i dag på Bjørg og Anne som har mistet en kjær ektefelle og pappa. Jegeren og skogsmannen Audun har nå lagt fra seg børsa og motorsaga har stilnet.
Takk for alle gode opplevelser vi har hatt sammen, minnene lever videre!
Kjære onkel Audun
Du var en rolig, sindig og koselig kar å snakke med. Det var alltid så trivelig å komme til Sannes og møte deg. Jeg legger ved det siste bildet jeg har av deg. Takk for alt.
Hilsen
Mari
Foto: Alf Engeset
Som utfyllende tekst i minneord lengere ned.
Foto: Alf Engeset
Foto: Alf Engeset
Foto: Alf Engeset
Foto av Audun
Det er vemodig og trist når livet er kommet til veis ende for en god venn og hedersmann. De siste dagene har jeg bladd igjennom mange bilder fra Alf Engeset sin store fotosamling som han skjenket til Drangedal Skytterlag, Noen av disse bildene deles her på denne minnesiden om Audun, en av skytterlagets aller beste skyttere gjennom tidene.
Jeg har forsøkt å skrive en mer utfyllende refleksjon og minneord som vil bli sendt aktuelle aviser.
Hvil i fred
Terje, Eirik, Hanne og Trond
Takk for gode minner
Berit, Auden, Ane Christine og Johannes
Takk for alt du var for oss, kjære onkel
Vi savner deg
Anne Cecilie og Inger
Takk for mange gode minner
Hilsen Reidun og Knut